{{ variable.name }} : {{ variable.values[selectedVariantsIndex[variable_index]].name }}
Antall:
«For en fyr som kanskje ikke alltid vinner, ser Grant Hill sjelden ut til å tape.»
Forsiden av SLAM 7 prydes av nettopp denne replikken helt på den første siden. Ordene var svært treffende da de ble publisert for over to tiår siden. Hill var nettopp blitt kåret til NBA Co-Rookie of the Year (han delte prisen med den allseende Jason Kidd), og han hadde nylig sikret seg to nasjonale collegemesterskap. Selv som 22-åring var premieskapet hans nesten fullt. Listen over utmerkelser han hadde vunnet som All-American hos Duke, var svimlende.
Det føltes som om selve basketballspillet hadde fått en hjerne, en arm og en hånd for å se hvordan neste evolusjon av spillet ville se ut, bare for å velge Hill til å lede veien inn i fremtiden. Den 6-8 små forwarden var boksmart og basketballsmart og mer atletisk enn nesten alle i ligaen – berørt av skjebnen for å remikse definisjonen av hva som var mulig på banen. Han hadde point guard-sans i den overdimensjonerte kroppen, var langt mer konkurranselysten enn det avslappede smilet først røpet, og var blitt smidd i ilden av Blue Devils' nasjonale ildprøve. Hele ligaen var hans å ta.
I tidsrommet da SLAM 7 ble lansert, så det ut til at Hill hadde alt i sitt grep. Han ville konsekvent bruke en Iverson-lignende crossover som sendte den som sto foran ham, flygende i feil retning. Det som fulgte disse drepende crossoverne, var enten en pilrask pasning til en ledig lagkamerat eller en sprettball-hurtig dunk der villskapen ikke gjenspeilte det offentlige «greie fyr»-imaget Hill hadde skapt. Han var ekte.
Selv om alvorlige skader skulle spore karrierens storhetstid av sporet, er det ingen som kan ta fra Hill tiden i Detroit. Han leverte 22, 8 og 6 i sine seks sesonger med Pistons. Sitatet fra forsiden av SLAM 7 var perfekt.
Produktdetaljer
Velg hvilke informasjonskapsler du tillater. Nødvendige informasjonskapsler holder nettstedet i gang og kan ikke deaktiveres.