{{ variable.name }} : {{ variable.values[selectedVariantsIndex[variable_index]].name }}
Antall:
«For en fyr som kanskje ikke alltid vinner, virker Grant Hill sjelden å tape.»
Forsiden av SLAM 7 prydes av nettopp den setningen aller først. Ordene var svært treffende da de ble publisert for over tjue år siden. Hill var nettopp blitt kåret til NBA Co-Rookie of the Year (han delte prisen med den allseende Jason Kidd), og han hadde nylig sikret seg to collegemesterskap på rad. Allerede som 22-åring var troféhyllen hans nesten full. Listen over priser han hadde vunnet som All-American hos Duke var svimlende lang.
Det føltes som om selve basketballspillet hadde fått en hjerne, en arm og en hånd for å se hvordan neste evolusjon av spillet ville se ut, og valgte Hill til å lede veien inn i fremtiden. Den 6-8 høye small forwarden var boksmart og basketballsmart og mer atletisk enn nesten alle andre i ligaen – berørt av skjebnen for å remikse definisjonen av hva som var mulig på banen. Han hadde point guard-egenskaper gjemt i den store kroppen, var langt mer konkurranselysten enn det avslappede smilet først røpet, og var blitt smidd i ilden gjennom Blue Devils' nasjonale prøvelser. Hele ligaen var hans å ta.
I tidsrommet da SLAM 7 ble lansert, hadde Hill tilsynelatende full kontroll. Han leverte konsekvent en Iverson-aktig crossover som sendte den som sto foran ham flygende i feil retning. Det som fulgte de dødelige crossoverne, var enten en pilrask pasning til en ledig lagkamerat eller en stanghopprask dunk der villskapen ikke gjenspeilet det offentlige «snill gutt»-imaget Hill hadde skapt. Han var ekte vare.
Selv om alvorlige skader skulle spore karrieren hans av sporet i hans beste år, er det ingen som kan ta fra Hill tiden i Detroit. Han leverte 22, 8 og 6 i sine seks sesonger med Pistons. Sitaten fra forsiden av SLAM 7 var perfekt.
Produktdetaljer
Velg hvilke informasjonskapsler du tillater. Nødvendige informasjonskapsler holder nettstedet i gang og kan ikke deaktiveres.
