{{ variable.name }} : {{ variable.values[selectedVariantsIndex[variable_index]].name }}
Antall:
«For en fyr som kanskje ikke alltid vinner, virker Grant Hill sjelden å tape.»
SLAM 7s forsidehistorie har med det sitatet helt på første side. Ordene stemte godt da de ble publisert for over tjue år siden. Hill var nettopp kåret til NBA Co-Rookie of the Year (han delte prisen med den allseende Jason Kidd), og han hadde nylig vunnet to nasjonale collegemesterskap. Allerede som 22-åring var trofehyllen hans nesten full. Rekken av utmerkelser han hadde vunnet som All-American ved Duke, var svimlende.
Det føltes som om selve basketballspillet hadde fått en hjerne, en arm og en hånd for å se hvordan neste utvikling av spillet ville se ut, bare for å velge Hill til å lede veien inn i fremtiden. Den 6-8 høye small forwarden var boksmart og basketballsmart, og mer atletisk enn nesten alle i ligaen – skjebnebestemt til å skrive om definisjonen av hva som var mulig på banen. Han hadde point guard-egenskaper skjult i den overdimensionerte kroppen, var langt mer konkurranselysten enn det avslappede smilet først røpet, og var blitt smidd i ilden av Blue Devils’ nasjonale ildprøve. Hele ligaen var hans å ta.
I perioden da SLAM 7 ble lansert, virket Hill å ha full kontroll. Han brukte konsekvent en Iverson-lignende crossover som sendte den som sto foran ham flyvende i feil retning. Det som fulgte de drepende crossoverne, var enten en pilrask pasning til en ledig lagkamerat eller en dunk så rask som en sprettball, med en voldsomhet som ikke gjenspeilte det offentlige «snille gutt»-bildet Hill hadde skapt. Han var virkelig god.
Selv om alvorlige skader satte en stopper for karrierens beste år, kan man ikke ta fra Hill tiden i Detroit. Han snittet 22, 8 og 6 i sine seks sesonger med Pistons. Sitatet fra SLAM 7s forsidehistorie var perfekt.
Produktdetaljer
Velg hvilke informasjonskapsler du tillater. Nødvendige informasjonskapsler holder nettstedet i gang og kan ikke deaktiveres.
