{{ variable.name }} : {{ variable.values[selectedVariantsIndex[variable_index]].name }}
Antall:
«For en fyr som ikke alltid vinner, ser Grant Hill sjelden ut til å tape.»
Forsiden av SLAM 7 har den setningen på aller første side. Ordene var svært sanne da de ble publisert for over to tiår siden. Hill var nettopp blitt kåret til NBA Co-Rookie of the Year (han delte prisen med den allseende Jason Kidd), og han hadde nylig vunnet to nasjonale collegetitler. Selv som 22-åring var troféhyllen hans nesten full. Listen over utmerkelser han hadde vunnet som All-American hos Duke, var svimlende.
Det føltes som om selve basketballspillet hadde fått en hjerne, en arm og en hånd for å se hvordan den neste utviklingen av spillet ville se ut, bare for å velge Hill til å lede veien inn i fremtiden. Den 6-8 store small forwarden var boksmart og basketballsmart og mer atletisk enn nesten alle i ligaen – berørt av skjebnen for å remikse definisjonen av muligheter på banen. Han hadde point guard-sans i den overdimensjonerte kroppen, var langt mer konkurranselysten enn det avslappede smilet først røpet, og var blitt smidd i ilden fra Blue Devils’ nasjonale prøvelser. Hele ligaen var hans å ta.
I tidsrommet da SLAM 7 ble lansert, hadde Hill tilsynelatende alt under kontroll. Han leverte konsekvent en Iverson-lignende crossover som sendte den som sto foran ham, flygende i feil retning. Det som fulgte de drepende crossene, var enten en pilrask pasning til en ledig lagkamerat eller en spretten dunk hvis voldsomhet ikke gjenspeilet det offentlige «kjekkas»-bildet Hill hadde skapt. Han var the real deal.
Selv om alvorlige skader skulle spore hans karriere av, er det ingen som kan ta fra Hill tiden i Detroit. Han leverte 22, 8 og 6 i sine seks sesonger med Pistons. Sitatet fra forsiden av SLAM 7 var perfekt.
Produktdetaljer
Velg hvilke informasjonskapsler du tillater. Nødvendige informasjonskapsler holder nettstedet i gang og kan ikke deaktiveres.