{{ variable.name }} : {{ variable.values[selectedVariantsIndex[variable_index]].name }}
Antall:
«For en fyr som kanskje ikke alltid vinner, virker Grant Hill sjelden å tape.»
Forsiden av SLAM 7 prydes av nettopp det sitatet på aller første side. Ordene var svært treffende da de ble publisert for over to tiår siden. Hill var nettopp blitt kåret til NBA Co-Rookie of the Year (han delte prisen med den altseende Jason Kidd), og han hadde nylig sikret seg to nasjonale collegemesterskap. Selv som 22-åring var troféskapet hans nesten fullt. Listen over utmerkelser han hadde vunnet som All-American ved Duke var svimlende.
Det føltes som om selve basketballspillet hadde fått en hjerne, en arm og en hånd for å se hvordan neste evolusjon av spillet ville se ut, bare for å velge Hill til å lede an inn i fremtiden. Den 6-8 høye small forwarden var boksmart og basketballsmart og mer atletisk enn nesten alle i ligaen – berørt av skjebnen for å remikse definisjonen av hva som var mulig på banen. Han hadde point guard-instinkter skjult i den overdimensjonerte kroppen, var langt mer konkurransedyktig enn det avslappede smilet først røpet, og var blitt smidd i ilden fra Blue Devils' nasjonale utfordring. Hele ligaen var hans å ta.
I tidsrommet da SLAM 7 ble lansert, hadde Hill tilsynelatende alt under kontroll. Han leverte konsekvent en Iverson-aktig crossover som sendte den som sto foran ham flygende i feil retning. Det som fulgte de drepende crossoverne, var enten en pilrask pasning til en ledig lagkamerat eller en stanglignende rask dunk hvis villskap ikke gjenspeilet det offentlige «hyggelig fyr»-imaget Hill hadde skapt. Han var the real deal.
Selv om alvorlige skader skulle spore av karrierens høydepunkt, er det ingen som kan ta fra Hill tiden i Detroit. Han snittet 22, 8 og 6 i sine seks sesonger med Pistons. Sitatet fra forsiden av SLAM 7 var perfekt.
Produktdetaljer
Velg hvilke informasjonskapsler du tillater. Nødvendige informasjonskapsler holder nettstedet i gang og kan ikke deaktiveres.
