{{ variable.name }} : {{ variable.values[selectedVariantsIndex[variable_index]].name }}
Antall:
Dumt raske crossovers. No-look-pasninger ingen andre engang kunne se. Jason Williams fikk kaos til å se ut som en plan i nybegynnersesongen, og basketballfans over hele NBA slukte det rått.
Han fant pasningslinjer som så ut til å åpne og lukke seg på et øyeblikks varsel, og sendte ballen gjennom åpninger så små at det føltes som om han kunne se i retninger resten av oss ikke kan. Det var ikke enkle brystpasninger heller. Bak ryggen. Over hodet. Kuler avfyrt uten et blikk mot målet, landet rett i lagkameratens skuddhånd. Sprettpasningene hans? Si det slik: andre spillere gjorde det ikke, og ingen hadde gjort det før ham.
SLAM 35 kom sent i den nybegynnersesongen, mens kåringen av Årets nybegynner mellom Williams, Vince Carter og Paul Pierce fortsatt var helt åpen. En avgjørende scoring her, et kyss fra backboarden der, en pasning tredd gjennom et låst forsvar. Trioen svarte hverandre hele året.
Det nummeret hadde vår første trippelforside. Alle tre nybegynnerne fikk sin egen forside, og samme sak sto inni: tre SLAM-skribenter som debatterte kåringen til sjefredaktøren avgjorde. Det digitale arkivet har hele saken. Bare én av de tre vant faktisk.
Williams var ikke den som tok trofeet med seg hjem. Legenden hans vokste likevel, delvis gjennom høydepunkter som fortsatt ses av millioner i dag, og delvis gjennom albuepasningen, et enkelt øyeblikk som fikk sitt eget navn. Det skjedde én gang i ligaen. Én gang var nok til å gjøre det til det høyeste punktet for pasningsshowmanship.
Velg hvilke informasjonskapsler du tillater. Nødvendige informasjonskapsler holder nettstedet i gang og kan ikke deaktiveres.
