{{ variable.name }} : {{ variable.values[selectedVariantsIndex[variable_index]].name }}
Antall:
Andresesong-svikt? Dwyane Wade hadde aldri hørt om det. Flash var i fyr og flamme i sin andre sesong. De høyflyvende krumspringene fra nybegynnersesongen var der fortsatt, aksentuerte av en ekspanderende midtbaneskytter og instinktiv defensiv kunnskap. Prestasjonene hans gjorde det ubestridelig; D-Wade fortjente sitt første SLAM-cover.
Wade hadde kommet inn i ligaen med draftklassen fra '03, og kjempet for (og tapte) oppmerksomhet mot den Utvalgte, en ukjent, en collegemester og en overflod av beviste collegemidler. De fleste speidere mente han var for liten for en toer, men for stor og ikke god nok til å være point guard. Draft combine har fortsatt ikke funnet en måte å måle en spillers hjerte på. Wade ville ha ledet den kategorien med en kilometer.
Selv med ankomsten til den mektige Shaquille O'Neal viste Wade ingen frykt. Han kommanderte Heat som en ildvokter fra gammelt av. Han må ha sett inn i flammene og sett spillet – ikke bare sitt eget spill, men spillet. For det å spille spillet er en tillært ferdighet. Spillet er fotoshootene, de offentlige opptredenene, mediekravene, de offisielle ligaarrangementene, og så, til slutt, selve spillet. Han var ganske forbasket god på banedelen. Han var topp ti i NBA i både poeng og assists i den andre sesongen. Man må nesten føle med de speiderne, som prøvde så hardt å forutsi fremtiden, men ikke hadde tilgang til flammene Wade kunne se inn i.
Flash gjorde det, og han utmerket seg. Det skulle ikke gå lang tid etter at SLAM 87 kom ut før han ledet Heat til et mesterskap. Eksplosjonen i '06-finalene var bygget på de ulmende glørne fra forrige sesong. Wade ville falle sju ganger og reise seg åtte. Navnet hans ble nevnt oftere, sammen med ord som «clutch», «unstoppable», «damn» og «Hall of Famer».
SLAM 87 var virkelig antennelsespunktet.
Produktdetaljer
Velg hvilke informasjonskapsler du tillater. Nødvendige informasjonskapsler holder nettstedet i gang og kan ikke deaktiveres.
